Uønsket i Peru... og Brasil...

Om det e konkurranseinnstinktet som slår tell,
eiller det bære e å konstatere at æ ikkje e rætt på en flækk,
orka æ ikkje å ofre en tanke...
De harde fakta e at æ nok en gang har gjedd mæ ut på
ting æ innerst inne burde vite bedre enn...
Korr ska æ byjnne...??
Kanskje med at æ va tøff nok i tryne tell å gå laus
på et par av Perus spesialiteta,
uten å tænke nævneverdi på konsekvænsa...
Ja, ka kan vel konsekvænsan av å smake et måltid
av marsvin og lama være, tenke dokker sekkert!!
Nu e vi over i intimsonen,
men æ kainn røpe såpass at ætter to døgn,
meir eiller minner på ramma,
med spede forsøk på å hoille igjæn,
hadde æ påtvunge mæ sjøl såpass store,
og ømme riddere rundt akterspeilet,
at æ ikkje bære va byjnt å tygge kokablad...
æ trudde det hjalp å smøre sånn tygd kokablad dær bak?
førr å lindre...
Men det gjor bære ondt værre!!
Ka har så dettan me konkurranse å gjøre...?
Jo, det har sæ sånn at før vi for tell Macchu Picchu,
hadde nån heilt elskverdig sendt mæ en link om
turista som "nake" i MP...
Det vil sei spreng heilt i Adams (eiller Evas drakt) på en
fjelltopp, mens de blir fotografert!
og liksom insinuerert at æ ikkje turde det!!
Myndighetan hadde sågar sagt at dettan sku de slå
hardt ned på, det va ikkje ønska adferd...
Symptoman på høydesyke hadde æ hatt i fleire daga,
men da æ sto på gresset der æ skjønte andre hadde naka,
skjalta hjernen i frigir og tanken på at kjærringa va med,
og skam over familien var blåst,
borte som dugg for solen...
Det va dessværre minne om kroppens tilstand,
og det faktum at æ på tur opp hadde hilst på
et søtt lite lamalam,
som æ lite ante ikkje va avvendt mora,
og som fulgte mæ nån meter bak...
åsså...

I aille fall, det va et fåtall menneska på græsse,
tåka skjulte det mæste,
æ slængte kamera tell fruen og beordra filming
før ho rakk å kjønne ka æ skulle...
I snurrebassen på et par sekund,
og starta løpet...
Kuinne ikkje ha kommen meir enn tjue meter,
da æ fuillstendi uten pust,
snubla i ei tue, gjorde kollbøtte,
og landa hardt på mæ sjøl,
og svimte av...
Drømte om peruanske skjønnheite,
og spesialmassage,
da æ våkna av at lamaen som ikkje va
avvendt mora, stod dær å prøvde å sug liv i mæ...
Æ blei så reidd,
at kroppen spontantømte sæ,
såpass at lamaen datt om på flækken,
og aille tellskuera va borte på et sekund...
Fikk klærn på mæ i en fei,
og tænkte ikkje et sekund på om kjærringa hadde
fådd tadd bilde...
Ville ikkje mænge mæ førr mykkje,
så æ jogga turløypa ned...

Hær kuinne jo historien ha endt,
men det blei værre...
I et forsøk på å kurere høydesyke hadde vi
takka ja tell både kokate, og kokablad førr å tygge..,
Heilt greit i Peru, korr sånt e lovlig,
men æ hadde hadd bladan ligganes i sækken,
og tænkte ikkje på at jævelskapen går uinner
narkotikaloven, i Norge, og sku æ oppdag,
i Brasil åsså...
Den personlige tellstanden va heller værre,
ætter einnu fleire døgn me kollåpent akterspeil,
det va meir et krater, og åpent sår...

På grensekontrollen i Sao Paulo,
står dær en schæfer på størrelse me en bjørn,
som ætter bevægelsan å dømme har løst tell
å ete mæ opp...
da det plutselig går opp førr mæ at han har markert mæ...
På spansk og tægnspråk,
førrtæll de mæ at æ må tre tell side,
og bli med inn i et avlukke...
Dær står det ei uniformert dundre på hundreogfæmti pluss,
ikkje en centimeter over 140,
med gummihanska,
og på samme spansk og tægnspråk skjønne æ at ho
vil æ ska ta av mæ ailt...
æ ska uinnersøkes førr om æ har gjømt narkotika i kroppens
hulrom...
Hærre ha miskunn med et delvis mislykket sognebarn,
minnæs æ æ tænkte,
men han va vesst opptatt me ainner teng...
Æ trygla og ba,
det æ va go førr på ængelsk,
at me sånner plaga æ hadde dær bak,
va det ikkje mulig å få nåkka innaførr,
og at æ ikkje kuinne garantere tilbakehold...

Æ sett nu fængsla førr å ha forulæmpa offentlig
tjenestemann i Brasil,
med uant skadeomfang...
Har brev og besøksforbud og ikke tilgang på ønskede
medisiner...